Fastpacking med hund

Leste for en tid tilbake denne bloggposten i Runners World om å løpe fra hytte til hytte i fjellet. Dette ble jeg veldig inspirert av, og det har ligget en stund i bakhodet. Nå som jeg ikke bare har en, men to hunder, er det for ille å dra på langtur i fjellheimen uten de. Jeg må jo teste hva som fungerer og ikke, derfor skulle dette bli en slags testtur.

Med en super pakkliste fra bloggposten som utgangspunkt spurte jeg på Facebookgruppene «Norsk Ultra» og «Løpeprat» og noen hadde ytterligere tips.

Da fikk jeg flere gode tips og lenker til blogger om Fastpacking

Jeg endte opp med denne pakklisten

På kroppen:

Korte løpetights, t-skjorte, La Sportiva Helios, løpesokker med ullblanding, en caps og Garmin Forerunner 920.

I sekken:

Pakket først i Osprey Duro 15, men det ble akkurat litt liten plass så jeg byttet til Osprey Temepst 20. Sekkene ble ikke veid, men jeg antar at fullpakket sekk med 2 liter vann kunne veie omkring 7 kg.

  • Sovepose
  • Liggerunderlag
  • Vindjakke
  • T-skjorte skift
  • Sokker, skift
  • Undertøy, skift
  • Langt ullundertøy til å sove i eller ha på om det skulle bli kaldt
  • Tykk ullsokk
  • Buff
  • Vanter
  • Lue
  • Oofos sandaler til bruk på kvelden
  • Førstehjelpssaker inkludert gnagsårplaster og sportstape
  • Kart, kompass
  • Nødlader til mobil og GPS-klokke
  • Fotoapparat, Olympus Tough
  • Staver
  • Matpakke med 6 skiver salami
  • Pose med nøtter, rosiner og sjokolade
  • 2 liter drikkeblære
  • Multiverktøy
  • Vaskeklut

 

Hundene

Jeg har to hunder av typen alaska husky. Begge er tisper. Napa er 2 år (veier 21 kg) og Fia er 10 mnd (veier 17 kg). Begge er i utgangspunktet godt trent, men det har blitt en del late dager i varmen på Østlandet i de siste ukene.

Hundene bar maten sin i kløven. Napa hadde 1,8 kg hundemat i kløven og Fia hadde 1,3 kg i kløven.

Av utstyr hadde de nomesele på og jeg hadde med to MR-kobbel, en hanefot og magebelte. Hundene gikk for det meste med et MR-kobbel og en hanefot. Det andre kobbelet var til når jeg skulle tjore hundene i pauser eller for kvelden.

fullsizeoutput_19e5
Nøye tildelt mengde hundemat fordelt i porsjonsposer. Hovedmåltider og 4 stk snack-pølser. I bilen skulle boksen med hundemat vente på hundene.

Ventende i bilen

I bilen la jeg igjen et par gode sandaler til potensielt slitne føtter, klesskift, en farris og smurte lefser. Hundene hadde hermetikkboks hundemat de liker veldig godt. Man skal jo ha noe å glede seg til når man kommer tilbake også.

Turen

Da jeg først hadde funnet ut at jeg skulle på tur, måtte jeg også finne ut hvor jeg ville dra. Etter å ha tittet på kartet etter en fin rundtur fra der jeg kunne parkere bilen endte jeg opp med Hardangerjøkulen rundt.
I skrivende stund oppdager jeg at det er et Ultraløp som går deler av den samme ruten denne helgen. Hardangerjøkulen Ultra  som er i regi av Xtremeidfjord

Planen

Planen var å finne et greit nok utgangspunkt hvor jeg kunne parkere bilen for å ta turen rundt Hardangerjøkulen. Vurderte Liseth og Dyranut som utgangspunkt også, men endte opp med Krossdalen. Rundt Hardangerjøkulen skulle da turen bli på 88 km fordelt på tre etapper.

  1. Krossdalen- Kjeldebu og Kjeldebu- Rembesdalseter 33,5 km
  2. Rembesdalseter – Finsehytta 20,6 km
  3. Finsehytta – Kjeldebu og  Kjeldebu – Krossdalen 34 km

Planen var å sove ute med hundene, men ved en DNT-hytte slik at jeg kunne kjøpe meg litt mat og drikke der, og ev trekke inn om jeg skulle ønske det eller at det ble nødvendig pga været.

Hardangerjøkulen rundt

Slik det ble

Vi kjørte til Krossdalen på vestre Hardangervidda, like vest for Dyranut. Herfra var planen at vi skulle løpe til Kjeldebu (6 km), og videre til Rembesdalseter (27 km) første dagen.  Kjørte fra jobb torsdag ved lunsjtider og regnet med at jeg kunne komme meg til Rembesdalseter før midnatt.

Krossdalen – Kjeldebu

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Dette var en av utallige drikkepauser i varmen

Å løpe med hund går ikke raskere enn å løpe uten, ihvertfall ikke når det er varmt og det er ulent terreng og sti. Hundene skal snuse, drikke vann og tisse underveis. Og jeg fant ut at det var livsfarlig å løpe nedoverbakke. Vi fikk for stor fart til at jeg kunne ha mulighet til å stoppe. Dette er hunder som er vant til å trekke meg på ski, sykkel og sparkesykkel. Så det å gå pent i bånd med sele på en slik tur, eller å gå bak er ikke like lett. Det vil si, vi har ikke trent på det. Det ble til at vi kunne småløpe der det var flatt eller oppover, men samtidig der det ikke var for mye stein. Hvert steg måtte nøye planlegges slik at jeg hadde mulighet til å stoppe om det skulle bli behov for det.
Strekningen på Strava

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Da vi ankom Kjeldebu ved 1830 tiden ble hundene og jeg møtt av en veldig trivelig hyttevakt. Hun lurte på om jeg skulle bli over eller hva som var planen min. Jeg fortalte at planen var Rembesdalseter, og at vi kom til å småløpe og dermed ikke ville bruke 8 timer som var estimert på turen. Hun frarådet meg dette på det sterkeste. Hvis jeg la ut på tur ville hun ringe Rembesdalseter og varsle at jeg var på vei slik at hun var sikker på at jeg kom frem.

En fjellvettregel er vel å lytte til erfarne fjellfolk, så da hørte jeg på henne og bestemte meg for å heller løpe/gå helt til Finse dagen etter, 47 km. Sto jeg opp tidlig ville jeg ha mulighet til å bruke den tiden jeg trengte frem til Finse.

Hyttevakta på Kjeldebu viste meg hunderommet og anbefalte meg å ta inn der. Så da skrev vi oss inn. Hundene og jeg spiste kveldsmat og slappet av ute før vi gikk til sengs.

Kjeldebu-Rembesdalseter

Dagen etter var vi oppe ved 7-tiden, spiste frokost og la avgårde. Det første vi måtte gjøre var å gå steingang over en elv, dvs hoppe fra stein til stein for å krysse elva. Vi ble anbefalt å unngå hengebrua like ved Kjeldebu, da den kunne by på utfordringer for hundene. Å gå steingang hadde ikke hundene gjort tidligere, men de skjønte raskt at det var lurt å hoppe fra stein til stein i stedet for å vade. Utfordringen var å koordinere dette ettersom vi hang fast i hverandre alle tre. Uansett gikk det greit, selv om hundene plumpet noen ganger.

Strekningen på Strava

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hundevennlig bru

Så kom vi til stien og vi begynte å småløpe. Det gikk i løping, gåing, drikkestopp om hverandre. I begynnelsen var terrenget småkupert, før vi begynte å komme oss litt opp i høyden. Et sted var det en skrent vi skulle opp. Her måtte jeg krabbe opp, og så hjelpe hundene opp den bare fjellskrenten.

Vi fortsatte videre, solen skinte og det var varmt, omkring 25 grader tror jeg. Vi møtte stadig på fugler som varslet at vi kom. Sauebjeller hørte vi langt i det fjerne. Vi passerte tørrlagte myrer, og bekker og småvann. Men det var også bekker, småelver og vann som ikke var tørre. Regnet med at disse ble fylt av smeltevann fra Hardangerjøkulen. Terrenget varierte fra myr, sti med steiner i, og bart fjell. Vi måtte passere flere elver og bekker, og det var enkelte steder snøen fortsatt lå.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det var småkuppert hele tiden og det gikk opp og ned, få steder jeg kunne løpe på flata eller i oppoverbakke. Det ble derfor lite løping.

Høydeprfil
Fra Kjeldebu til Rembesdalseter. Høydeprofil klippet fra ut.no

Etter noen få km oppdaget Fia for første gang Lemmen . Det var så interessant at hun stadig var på jakt etter de. Ikke lett å løpe med en hund som plutselig skyter ut til siden og gjør et musehopp for å fange et lemmen. Hun fikk to Lemmen på samvittigheten.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Varmen gjorde at hundene søkte i alle bekker og vann vi passerte. De vadet uti, drakk og ble stående for å avkjøle seg. Vannet var ganske varmt, men kjølte allikevel godt. Samtidig mistenkte jeg at vannet lindret såre poter.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Er man på tur, må man nyte utsikten. Noen stopp for å se oss om gjorde vi også. Etter nesten tre timer på beina møtte vi på de første menneskene i fjellet. Det var to brødre fra Tyskland på 25 år. De skulle gå samme runden som oss, bare motsatt vei. De hadde med store sekker og telt slik at de kunne dele opp turen i flere etapper. Film og fotoutstyr hadde de med seg, og de tok seg god tid.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kjøler seg i vannet

Hengebrua

Vi ruslet deretter videre til vi kom til en hengebru. Her var det stige rett opp ca. 1,5 meter. Så en bru som hang i to vaiere. Og så en stige på den andre siden som var omkring 2,5 meter høy. Hengebroa gikk over et juv med en buldrende foss i. Fra hengebrua og ned var det ganske mange meter, det føltes i hvert fall sånn.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tenkepause på hvordan vi skal komme oss over brua

Jeg undret meg over hvordan jeg skulle få med hundene over her. Først bandt jeg hundene og gikk over alene. Jeg la fra meg sekken på den andre siden og gikk tilbake for å hente en og en hund. Forsøkte med Fia først for hun er den modigste av hundene. Hun skjønte vi skulle over og var positiv til å bli løftet opp.

Da jeg forsøkte å sette henne oppå hengebrua slik at jeg kunne klatre opp selv strittet hun imot. Hun ville ikke stå oppå der. Det var ikke rekkverk eller noen vegger på hengebrua bortsett fra vaieren som brua hang i. Hun hadde en ustø hengebro å stå på og kunne se rett ned i fossen uten noe ved siden av deg. Jeg tok henne ned. Tenkte litt for å finne ut om det var noen annen måte å gjøre dette på og forsøkte igjen. Fia satt alle fire føttene i kanten på brua og strittet imot. Dette ville hun ikke bli med på. Når Fia ikke ville dette var det ikke noe poeng i forsøke med Napa. Hun er skikkelig pinglete.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Det er høyt ned, brua er ustødig og det er ikke noe rekkverk der hundene skal gå.

Det var ikke annet å gjøre enn å velge å gå tilbake. Dette var skikkelig dumt med den brua. Men det skulle visst være flere slike hengebruer på turen fikk jeg høre. Hvem kunne ane at de var så skumle å passere?

Da tok vi heller lunsj og en lur.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hundene er utrolig flinke til å hvile når de får muligheten

Hundene fikk maten sin og jeg spiste mine to siste skiver. Jeg hentet vann til hundene fra elven og vi la oss ned i lyngen i solen og tok oss en skikkelig lur.
Før vi dro videre sjekket jeg hundene om alt sto bra til. De hadde begynt å bli sårbeinte. Det var skikkelig hardt underlag ettersom det var så tørt ute. Jeg smurte labbene med potesalve.
Etter en god stund i lyngen tok vi beina fatt igjen og ruslet sakte tilbake til Kjeldebu. Det ble ikke noe løping på oss da dessverre.

Tilbake på Kjeldebu

Vel tilbake til Kjeldebu ble vi igjen tatt godt i mot av hyttevakta. Hundene ble tjoret bak hytta i skyggen hvor de fikk mat og drikke. Da oppdaget jeg at Fia hadde fått et digert gnagsår etter selen i den ene armhulen. Ikke bra. Stelte såret med en desinfiserende serviett fra førstehjelpspakken. Labbene til hundene var ikke gode, og Fia blødde på to tredeputer. Istedet for å gå de siste 6 km til bilen samme dag valgte jeg av hensyn til hundene å bli over til dagen etter.

Jeg skrev meg inn i hytta igjen og kjøpte middag. Det var flere andre på hytta og det ble virkelig så sosialt sammen med de andre rundt middagsbordet.

Liksom Hardangerjøkulen rundt
Sånn ble turen vår. Ikke akkurat som planlagt, men uansett hadde vi det fint i fjellet 🙂

Retur til Krossdalen

Strekningen på Strava

Morgenen etter dro vi avgårde til bilen igjen i Krossdalen. Det var tåke, 7 grader og egentlig akkurat passe temperatur å gå i. Da hundene kom hjem var de slitne. De har sovet og sovet.

Vi forsøker oss på ny tur, på nytt sted uten skummel hengebru.

 

 

 

Planen for 2018

For 2018 har jeg meldt meg på to løp så langt. Det er Sentrumsløpet og EcoTrail Oslo 50K. Begge løpene ble påmeldt få dager etter målgang i 2017. Samtidig har jeg lyst til å delta på Romeriksåsen på langs, men vil se an beina litt først. Treningsgrunnlaget er magert pgs løpeskade (igjen), så jeg ser an litt.

Ellers tenker jeg at jeg skal bruke året til trening og turer. Og jeg skal trene variert og tenke mer langsiktig enn tidligere. Treningen vil også rette seg mot Grønlandsturen.

I sommerferien har jeg lyst til å gå langt i fjellet. Har så langt ikke bestemt meg helt, men snuser litt på DNTs ruter MASSIV og SAGA. Kanskje jeg tar den ene på sommeren og den andre på ski vinterstid. Vi ser.

MASSIV

..er på 350 km og går fra Haukeliseter over Hardangervidda, Skarveimen, Jotunheimen og Breheimen til Sota Sæter. Litt spent på om det er mulig med hund når jeg kanskje skal overnatte på DNTs hytter. Det må jeg finne ut av. Trening med kløv på en av hundene har allerede startet.

SAGA

..er på 220 km og går fra Lillehammer til Snøhetta. Turen går over Ringebufjellet, Rondane og Dovre.

2017 ble ultradebutåret

Planen var at 2017 skulle bli et løpeår, og det har det blitt. Det ble flere løp enn tidligere og det ble lengre løp enn før. Dessverre så ble det såpass løpefokus at jeg ikke oppdaterte bloggen, ….. men men.

  1. Winter Run 4. februar 10k
  2. Sentrumsløpet 29. april 10k
  3. Påskehare Maraton. Fra Løplabbet i Ski til Løplabbet i Sandvika.
  4. EcoTrail Oslo 20. mai 45k, som egentlig var 48k
  5. Nesten Midtsommer Maraton. Fra Løplabbet i Sandvika til Løplabbet i Drammen.
  6. Romeriksåsen på langs 17. juni 50k
  7. Swiss Alpine Maraton K47
  8. Vom DogRun ca 5K
  9. Barmarksløp med Hakadal Sledehundklubb 22. oktober 5K

WinterRun

2017 startet forsiktig med WinterRun i februar. Dette løpet er en del av pakka til Runners World Challenge. På WinterRun kunne en i år velge mellom 5 km og 10 km. Jeg valgte 10 km som sist og løp noe raskere enn forrige gang. I år løp jeg på 1:02:01, og i 2016 løp jeg på 1:04:53. Dette løpet er aller mest for morro. God stemning både før, under og etter løpet. Et virkelig artig løp som kan anbefales.

16487077_10154137617651176_578921240403764911_o

Sentrumsløpet

I år møtte vi opp fire venner som skulle løpe i litt forskjellige puljer, men vi forberedte oss sammen i Oslo før løpet og hygget oss med prosecco sammen etter løpet. Som forrige gang fant jeg ut at jeg skulle løpe på puls og oppdaget at å holde meg på en puls på ca 180 var akkurat på grensen til hva jeg skulle klare. Så det var egentlig bare å løpe på og passe pulsen. Utrolig nok gikk det greit og jeg kom i mål på en litt raskere tid enn forrige gang.

Påskeharemaraton

Påsken 2017 løp jeg Påskeharemaraton mellom Løplabbet i Ski og Løplabbet i Sandvika, med Napa. Ettersom jeg løp feil og pådro meg noen ekstra kilometre, ble det plutselig et ultraløp, men det regnes jo egentlig ikke. Fin tur hadde vi uansett, men Napa og jeg  endte med å gå fra Oslo til Sandvika. Da vi (Napa og jeg) kom til Lysaker møtte vi på Edna Gerardo Brun og Petter Vabog så vi slo følge inn til Sandvika. Innspurten på påskeharemaraton kunne ikke blitt bedre med så godt følge. Så jeg må si tusen takk 🙂

Ser jo at motivasjonen for å delta på lengre løp muligens er en smule større enn treningsgrunnlaget, men det kan jeg jo bare jobbe videre med.

17951831_10154322426256176_1342637976299164426_n
Napa og Gry på vei fra Ski til Sandvika påsken 2017.

EcoTrail 45

Det første offesielle ultraløpet jeg deltok på var Ecotrail 45km i mai 2017. Her startet vi ved Midstubakken, løp over til Sørkedalen skole, over i Bærumsmarka, ned til Fossum ved Bogstadvannet, Lysakerelva ned til Lysaker og derfra langs fjorden inn ved Havnelageret, men med en svingom rundt på Bygdøy. Dette var en super tur, noe vått i marka, og langs Lysakerelva var det skikkelig gjørmete.

Nesten Midtsommermaraton

Løplabbet har vanligvis har arrangert maraton i jula og påsken mellom Sandvika og Ski. Men fra i 2017 startet Løplabbet Sandvika å arrangere maraton mellom Sandvika og Drammen. Dette var jo selvfølgelig noe man måtte delta på. Så da ble det maraton nummer to i 2017, Nesten Midtsommermaraton. Det ble en fin tur hvor jeg slo følge med Marianne Følling det meste av veien. Turen gikk fra Sandvika gjennom Heggedal, Røyken, Spikkestad, Lier og til Drammen.

marianne-f-lling-gry-l-berg
Var så heldig å få ha følge med Marianne det meste av turen.

Romeriksåsen på langs

Senere på sommeren ble det Romeriksåsen på langs på 50km. Det ble en veldig hyggelig tur, og spesielt med selskap av Anna (som har skrevet om turen her). Sammen holdt vi motivasjonen oppe og tiden gikk kjempefort. Ved vel halvgått løp fant både Anna og jeg det best å gå. Hun strevde met en vondt kne og jeg med en vond fot, så da kunne vi like så godt fortsette å slå følge. Da vi nærmet oss slutten  ble vi mer og mer opptatt av å komme i mål før «cut of time«, så det ble noe småløping. Litt ymse ganglag på oss begge førte til mye latter og fjas.

Swiss Alpine Marathon

Sommerferien ble tilbrakt på treningsferie med Springtime i Davos. Det var første gang jeg dro på ferie alene og var jo egentlig spent på hvordan det skulle gå. Turen til Davos bø også på Swiss Alpine Maraton og jeg dristet meg til å melde meg på 47K.
Allerede på flyet til Zurich ble jeg kjent med en av de andre i reisefølget. Hun reiste med sin søster og niese. Det ble til at vi fire holdt sammen under hele oppholdet. Virkelig trivelig var det. Oppholdet i Davos før løpet bø på flere vandringer i fjellet, yoga på morgenen, styrketrening på ettermiddagen og noen kvelder med foredrag. Kjempeopplegg med fullt program fra 7 om morgenen til 21 på kvelden. Noe som virkelig kan anbefales.

20637867_10154665867936176_6581906522994919653_n
Swiss Alpine Maraton 47K

 

Etter Swiss Alpine i augsut 2017 ble det en pause, eller …. nesten da.

Sommernattsløpet

Artig løp på 5k. Dette var aller mest for det sosiale og vi ble med på AfterRun på sjøen etterpå.

IMG_0200

Vom DogRun

Vom DogRun er et realtivt nytt konsept, vel egentlig ikke. Dette har lenge vært en gren innen hundekjørermiljøet og kalles også barmarksløp. Man løper med hund som trekker foran. Dette  løpet ble endret til at jeg gikk stedenfor at jeg løp. Smerter i foten igjen 😦

Jeg slo følge med Nina Haaland og vi har vel begge en plan om å løpe neste år. Artig arrangement som også er veldig mye for det sosiale.

 

Barmarksløp på sykkel

Når man først hadde deltatt på barmarksløp i Vom DogRun og ikke kunne løpe pga løpeskade så deltok vi like så godt i et barmarksløp på sykkel på Sessvollmoen 22. oktober.

Arrangør var Hakadal Sledehundklubb

22770064_806255092890846_2835573233601283323_o
Napa og Gry på barmarksløp. Foto: Jan Reinertsen, Seleverkstedet

 

 

Løpeåret 2017 startet godt og ble et godt løpeår. Tre ultraløp og to maraton i tillegg til noen kortere morsomme løp.
Dessverre endte året med løpeskade igjen (bare en smule for ivrig) og en ny periode uten særlig til løping. Men nå er vi i gang igjen.

 

Drømmen om ultra

Det høres jo skikkelig merkelig ut å drømme om ultraløp når det aller lengste løpet jeg har løpt er EcoTrail 18 km i 2015. Jeg har ikke en gang løpt maraton eller halvmaraton. Men det er et eller annet med det å komme seg ut i naturen, ut i skogen, opp på fjellet, og være ute hele dagen som fasinerer.

Titt og ofte ser jeg turbilder i magasiner, og jeg ser bilder på nett  av venner som er på tur i fjellheimen, i marka eller andre steder. Jeg lengter sånn veldig etter å komme meg ut i naturen, opp på fjellet, på laaaang tur. Lenge har jeg bl.a. drømt om å gå Nordmannsslepa over Hardangervidda. Og så har jeg ikke gjort det tidligere. Anledningen har ikke vært der, eller det har kanskje ikke vært prioritert nok.

Nå tenker jeg at det kan være greit å sette seg et skikkelig hårete mål. Da har en noe å trene mot. Og selv om jeg ikke har meldt meg på noen slike lange løp enda, så har jeg nå sagt det høyt. Da blir det ganske så forpliktende og motiverende.

Ønske er å løpe over Hardangervidda i 2017. Enn om jeg kunne jobbet meg mot Xreid Hardangervidda 2017? Vil det være mulig på to år? Vil det i det hele tatt være mulig når jeg nå sliter med skader? Målet er satt og arbeidet er i gang 🙂

Tidlige morgenturer

Morgenstemning ved Syverstaddammene
Morgenstemning ved Syverstaddammene

Det er noe spesielt med å løpe om morgenen. Verden er i ferd med å våkne, det er stille ute og de eneste lydene du hører er fuglekvitter. Det er vindstille ute og dagen bare venter på oss. Det er fortsatt fuktig etter nattens dugg eller regnet. Frisk og ren luft og akkurat passe kjølig.

Det er disse tidlige morgenturene som har blitt mine langturer. Morgenturer før jeg skal på jobb, eller tidlige morgenturer i helgene bare fordi solen vekket meg tidig den morgenen. Jeg starter gjerne ved 6-tiden, går meg varm de første 200-300 meterne før jeg begynner å løpe rolig. Jeg er ute omkring 1- 1,5 timer. Etter en varm dusj kan jeg kose meg med en skål havregrøt og en god kopp kaffe.

Morgengrøt
Morgengrøt

Etter å ha løpt en morgentur får jeg en sånn deilig følelse i kroppen. Hodet er våkent og livet er egentlig bare herlig. Løping er som balsam for sjelen, pleier noen å si. Må si meg veldig enig i det.

Løpeteknikkurs med Löplabbet Sandvika

Den 28. mars var det duket for kurs i løpeteknikk i Sandvika med Löplabbet. Jeg tipset en bekjent som også skulle delta på Sentrumsløpet og vi møtte opp. Sammen med oss var det to andre deltakere bl.a. Maratonmamma Lise Lysfjord Pedersen.
Bjørn var kursleder. På kurset fikk vi noen grunnleggende øvelser og skulle løpe litt frem og tilbake. Deretter ble vi filmet. Da fikk vi se holdningen vår og hvordan steget var. I forhold til det ble vi veiledet og fikk gode tips til hva vi burde jobbe med videre.

Et veldig bra og nyttig kurs som ga flere ahaopplevelser også. Håper å kunne delta på flere slike etter å ha løpt litt i håp om ha forbedret seg.

Skirenn – for første gang siden barneskolen

Vinteren byr på herlige naturopplevelser i marka på ski, i hvert fall når det er snø og skiføre. Denne vinteren hadde en venninne og jeg meldt oss på KK-skimila. Et herlig lavterskel skirenn for oss vanlige som går på skitur og ikke løper på skitur. Det hadde blitt smått med trening gjennom vinteren. Dårlig skiføre og langvarig forkjølelse gjorde til at jeg kun hadde vært på to skiturer denne vinteren. Teknikken var det så som så med, men gøy skulle vi uansett ha det.

Det var egentlig meningen at start skulle være på Sognsvann, med målgang på Holmenkollen skistation. Men pga mildvær ble starten flyttet til Frognerseteren. Vi skulle gå en mil.

Vi ankom Frognerseteren og startområdet. Her var det velkomstdrikk og mange utsalgsboder for både mat og skiutstyr. Selfivegg var det der og en stor sene hvor vi fikk diverse informasjon. Når det nærmet seg start hadde vi felles oppvarming med en PT på senen.

Der starten skulle begynne var det flere som var veldig ivrige med å komme seg først til start. Vi tok det med ro og ventet til trengselen var over. Da havnet vi i baktroppen.

Etter bare noen få meter fant vi ut at det var dumt å havne så langt bak. Vi hadde da tenkt å løpe på ski og komme i mål så raskt vi kunne. Men foran oss var det flere som gikk på rekke og småpratet. Det gjorde det vanskelig å passere, men vi gjorde vårt beste. Da vi kom til en av de første utforbakkene vikk vi endelig sneket oss forbi en stor pulje. De valgte å snike seg rolig ned bakken, mens vi satte utfor.

Da vi ankom Ullevålseter var det drikkestasjon. Det passet egentlig veldig bra, da fikk vi sneket oss forbi de siste son tok det veldig rolig i skiløypa. Så bar det videre mot Holmenkollen.

KK-skimila var samme helg det var Holmenkolldag. Det hadde kommet masse mennesker og slått seg ned langs skiløypa med lavvoer. De hadde tent bål, spist mat, drukket øl og kommet skikkelig i stemning. Det var veldig artig da den feststemte gjengen heiet på oss inn mot mål.

Da vi kom til mål bar det rett inn i et stort aferski-telt. Her fikk vi drikke i et høyt glass og en goodiebag.

Det var en artig opplevelse, men følte jeg hadde litt større ambisjoner om å komme raskt til mål enn flere andre av deltakerne. Deltar jeg igjen neste år tror jeg at jeg skal forsøke å komme ut fra startområdet tidlig og ikke havne i baktroppen.

Sydenferie og mulighet for trening

IMG_3039
Soloppgang ved Maspalomas stranden

På et vis er det mye enklere å få trent når man har ferie, men på en annen side kan det også være vanskeligere.

For første gang på over 20 år ble det sydenferie på oss. Denne gangen hadde vi funnet et sted helt på sydspissen av canariøyene hvor vi hadde både frokost og middag inkludert. Det var utrolig mye god mat de serverte så det var lett å spise for mye. Men store måltider byr også på en ekstra god grunn til å røre litt på beina.

Mens  solen enda var på tur opp om morgenen tok jeg meg turer ut lang stranda. Det var herlig å løpe langs ørkenen ved Maspaloms. Jeg var ikke alene ute på løpetur, men med et så stort område å bevege seg på gjorde det ingen ting.

Der vi bodde var det et eget treningsrom med masse fine apparater og så var det flere svømmebasseng. Selv om vi hadde ubegrenset med god mat, klarte jeg å bevege meg såpass at jeg ikke gikk opp et gram. Og det i seg selv er en bragd.

Turskøyter

Jeg oppdaget plutselig at Skiforeningen skulle ha turskøytekurs. Sikkerhetskurs på isen. Det var jo knallbra, for jeg hadde turskøyter og de måtte brukes. Dessuten er det å gå på isen et bra alternativ til ski når det ikke er skiføre. Skøyteføre kan være veldig bra når skiføre er dårlig.

Vi lærte om sikkerhetsutstyr, hvordan se an isen og det å helst gå sammen med noen.  Det er viktig å kunne bli reddet om man går under isen.

Så var det en praktisk del hvor vi fikk prøve oss med isstaver (som du ser på bildet) og så fikk vi gått noen runder på vannet.