Drømmen om ultra litt lengre unna enn jeg trodde

Drømmen om ultra ser ut til å være litt lengre unna enn jeg først trodde. I hvert fall for min del. Det gode er at jeg at funnet ut at det er viktig å holde seg til en plan.

Jeg hadde egentlig en plan, men holdt meg ikke til den og overvurderte hva jeg kunne prestere, og så gikk jeg på en smell igjen. Sånn er det når hodet vil mer enn denne gamle kroppen kan. Det er ikke lenge siden jeg trodde at kroppen min kunne alt, i hvert fall beina. Jeg trodde det nesten ikke var begrensninger annet enn kondisjonen. Men der tok jeg grundig feil.

 Siden i høst har jeg vært hos fysioterapeut ca en gang i uken. Når man plutselig herjer så mye med en gammel skrott så må det faglig bistand til. Jeg fikk spesialtilpassede såler i høst som jeg skulle flytte rundt i de skoene jeg bruker til daglig og som jeg også skulle løpe med. Sålene og trykkbølgebehandling har gjort underverker på plantar fasitten. Nå er jeg gå godt som kvitt den. Men det dukket jo opp andre ting underveis. Løpekne, en strekk i hamstringen senhøstes måtte få litt håndspåleggelse og øvelser, og så var det hamstringer som stadig vekk fikk krampe når jeg hadde løpt en stund. Og under Bislett. 50km fikk den ene soleusen min skikkelig bank og har vært vond i lang tid. Nå er den til å løpe med, og kjennes nesten som en benhinnebetennelse, selv om det egentlig ikke er det.

En voldsom stølhet etter time med PT og soleus som ikke var helt god (og hadde forhindret trening i en tid), gjorde at jeg valgte å stå over Påskeharemaraton. Dette var noe jeg hadde gledet meg veldig til. Alle har snakket så varmt om dette, og det irriterer meg at jeg ikke kunne delta. Men jeg tror det er mest fornuftig å bli helt bra før jeg legger ut på langtur og risikerer å ødelegge meg igjen.

Jeg hadde en bra opplegg i vinter hvor planen var å ha minst en, gjerne to restitusjonsdager mellom hver løpetur. Jeg skulle begynne med kortere turer på 5-6 km, og så skulle jeg gjerne øke turene gradvis. Jeg la opp til et opplegg med en intervalløkt på mølle på Elixia, en tur på 5-6 km og en langtur i løpet av helgen. Altså tre løpeturer i uka.

Planen var videre at langturen etter hvert skulle bli lengre og lengre, og turen på 5-6 km også skulle bli lengre og lengre. Etter hvert la jeg opp til et mål om å løpe 20km i uka, deretter 25km og så 30km. Det fungerte en stund veldig bra, men nye skadeavbrudd gjorde at det hele stoppet opp. Så da er det å starte på nytt igjen.

I høst tenkte jeg at jeg skulle løpe mest mulig i marka. Det er av og til lettere sagt enn gjort når man må sette seg i bilen for å få seg den skogsturen. Uansett ble det noen turer i marka. Jeg løp et par turer i Lommedalen, tidlig om morgenen i helgen. Og så ble det noen turer i Vestmarka, og en tur med Romerike Ultraløperklubb på Romeriksåsen. Jeg innser at det aller enkleste er å ta på seg skoene å løpe langs veiene hjemmefra, selv om jeg liker meg best i utmark. Men jeg må forsøke å få til flere skogsturer, og fjellturer når jeg er i fjellet. Dette blir et av målene for 2016 sesongen–flere turer i skog og mark.

Nå som det har blitt lysere om morgenen har jeg tatt meg en og annen morgentur, og det blir nok flere av de fremover. Det er utrolig deilig å komme seg ut når solen er i ferd med. å stå opp og det er relativt stille ute.

Ultraløper?

For drøyt to uker siden så jeg på Facebook at det skulle være en fellestrening på Romeriksåsenen i regi av Romerike Ultraløperklubb. Jeg tenkte et øyeblikk på om jeg skulle være med eller ikke og var egentlig usikker på om det var så lurt med foten min, men lysten på tur overgikk fornuften denne gangen. Jane Nilsen hadde laget en fin løype på 20 km til oss og Anita Øy sto for påmelding til turen, så jeg klinte til og meldte meg på.

Jeg møtte opp etter anvisning og der var det allerede kommet flere deltakere. Tipper vi var ca 10-15 personer. Etter hilsing, fotografering og småprat løp vi avgårde. Vi startet på en bred sti i slakk oppoverbakke. Stien ble etterhvert malere og gikk over til å bli en helt vanlig blåmerket sti. Som seg hør og bør havnet jeg i baktroppen. En gjeng av de aller raskete så jeg ikke mer til, mens en liten gruppe ventet på oss i baktroppen for å være sikkert på at vi tok av riktig i kryssene.  Selv om det hadde vært mildt og regn de siste dagene var det partier med is i skogen. Heldigvis hadde jeg valgt piggsko. De kom godt med da vi bl.a. skulle løpe et stykke langs en skogsbilvei hvor det bare var is hele veien.

Vinterens (vinter?) felles klubblangturer startet i dag med terrengløping i Romeriksåsen med utgangspunkt fra Tæ…

Posted by Romerike Ultraløperklubb on 5. desember 2015

Under hele turen var det god stemning. Jeg småpratet med flere hyggelig mennesker underveis. Det var folk jeg visste av så vidt og det var nye personer som jeg ble litt kjent med.

Etter å ha løpt i tre timer kom vi til bilene, slo av en kort prat og tok litt bilder før vi dro hjem. Må si det var veldig hyggelig å bli kjent med de andre løperne. Det er veldig motiverende å løpe sammen med andre. Etterhvert blir sikkert formen bedre slik at de andre slipper å vente på meg.

Folket jeg traff og  ble litt kjent ved og turen vi hadde var en så positiv opplevelse at jeg i dag faktisk meldte meg inn i Romerike Ultraløperkubb.

Så da gjenstår det å løpe såpass langt at man etterhvert skal kunne kalle seg en ultraløper.

 

Det er så godt når det går bra

Må skryte litt nå, for jeg er så glad. Jeg har vært forsiktig med løpingen i det siste og har hatt minst to dager mellom hver løpetur. Nå har jeg vært et par dager på kurs og det ga fin mulighet til å oppdage nye stier. Turen ble litt lengre enn planlagt ettersom jeg løp litt feil, men for første gang føler jeg at beina er kjempefine etter en løpetur. Og det er så godt 🙂

Nå skal jeg løpe 10 km denne uken, neste uke 11, deretter 12 osv. Fortsatt med minst to dager mellom hver løpetur. Fra desember av tenker jeg å begynne med litt intervalltrening på mølle.

 

Å løpe med hund

Etter inspirasjon fra Anita Øy skriver jeg noen linjer om hund og løping jeg også 😉

Jeg har levd med hund nesten hele livet. Det vil si, vi fikk hund hjemme da jeg var 7 år. Da den hunden døde som 14 åring, gikk det 4 år før jeg skaffet meg min første egne hund. Etter det har jeg att hund i huset hele tiden.

Hunden har for meg primært vært som turkamerat, selskap og hundesport. Hunden har også gjort at jeg fattet interesse for hundeatferd og utdannet meg den retningen og jobbet med hund i flere år på heltid gjennom eget firma, som ble deltidsfirma i 2012.

20150926-DSC_6026En lengre periode på 90-tallet slet jeg et par tursko i året. Hunden, og etterhvert hundene, og jeg var på tur, trening, sauesanking eller samlinger hver eneste dag. Var vi på fottur bar hunden(e) kløv, gikk vi på ski snørekjørte jeg eller hunden(e) trakk pulk med meg på slep. En periode brukte jeg tre hunder foran sparken da jeg skulle til jobb. Å gå tur uten hund ga ikke mening i det hele tatt. Hundene gjorde turen komplett.

Som jeg har skrevet om før så har jeg hatt noen perioder tidligere hvor jeg har løpt for å komme meg i bedre form, og hunden(e) har selvfølgelig vært med. Da jeg løp på strekninger hvor jeg hadde relativt god oversikt over omgivelsene og det ikke var så mye folk der, så hadde jeg hundene løs. De ble med og fikk samtidig anledning til å stoppe og snuse underveis. På den tiden var ikke løpeturene så lange som nå. Men de elsket å være med.

Om hundene måtte være i bånd hadde jeg på de sele og jeg hadde magebelte. Da kunne jeg ha armene fri. Hundene merket lett at de var i bånd og skiftet lett fokus til «å være på jobb». De løp målrettet rett frem, og overså folk, lukter og andre på veien. Det var kjekt å ha de i bånd foran meg, men når jeg var i terrenget hadde de en tendens til å gå der jeg skulle se for å kunne sette foten riktig. Da fant jeg det best å ha de bak slik at jeg hadde bedre oversikt.

IMG_3750Nå har jeg bare en hund, Ops. Hun er en Border Collie på snart 15 år. Døv, smådement og forkalkninger i ryggen gjør at hun dessverre ikke får bli med på løpeturer lengre. Turene blir tomme uten hund som selskap, jeg er helt alene på tur. Før hadde jeg jo alltid med meg hund. Hun hang med på turene inntil høsten 2014, men da turene mine ble lengre og lengre begynte hun å henge etter på turene. Gleden for å bli med ut var alltid der. Tur var morsomt uansett. Men jeg syntes det var kjedelig å se at hun slet etter å ha løpt 6, 7 eller kanskje 10 km sammen med meg.

Det har blitt mer akseptert å ha med hund på løpeturer og det arrangeres også løp med hund. VOM Dogrun arrangeres for første gang i Norge i 2015, dette er et mosjonsløp. I tillegg til dette har Norges Hundekjørerforbund i flere år arrangert snøreløping som en gren innen barmark.

Det blir hund på meg igjen etter Ops også. Da blir det også en hunderase som egner seg til turer med sykkel, ski, fjellstøvler og løpesko.

Musikk eller annet på øret når du løper?

Tidligere hadde jeg alltid musikk på øret under løpeturen. Vanligvis hadde jeg lastet ned en spilleliste som andre hadde laget på Wimp, men jeg hadde også enkelte spillelister jeg hadde laget selv eller album jeg lastet ned. Jeg dumpet også over en nettside som hjelper til å finne musikk med riktig rytme som passer til løpingen. Etterhvert fant jeg ut at det fantes flere spennede podcaster å lytte til.

Må innrømme at jeg er litt nerdete på fagstoff av ymse slag – naturvitenskaplige tema. Derfor ble det i begynnelsen til at jeg hørte på de samme podcastene jeg også høre på i bilen. Men så oppdaget jeg podcaster med løpestoff.

IMG_4491Maratonpodden var den av de jeg likte aller best. Synes podcasten var lett å følge med på og bidro til å motivere mer til løping. Noen amerikanske og engelske podcaster synes jeg var litt stressende å høre på og det var for meg flere ukjente navn som ble nevnt.

Men i sommer sluttet jeg å ta med lyd på øret. Hvorfor? Det bare ble sånn egentlig.  Det var også mer lettvint å komme seg ut uten hedset og ledninger. Nå får jeg med meg det som skjer rundt meg mye bedre. Og det er helt unødvendig å løpe i marka eller på fjellet med lyd på øret, synes jeg da.

Mulig det er lettere å løpe med lyd på øret om vinteren? Vi får se. En så lenge nyter jeg lydene av fuglekvitter og vinden som blåser mellom trærne.

Kos deg på tur, med eller uten lyd på øret 🙂

Sykkeltur til topptur

Skogshorn sett fra hytta
Skogshorn i det fjerne, sett fra hytta

Denne helgen har vi vært på hytta i Valdres. Det var meldt supert vært på lørdag og det førte til at jeg planla tur til Skogshorn. Skogshorn er en fjelltopp vi ser i det fjerne fra hytta og som har vært et yndet fotoobjekt i alle år.

Skogshorn sett fra der jeg parkerte sykkelen
Skogshorn sett fra der jeg parkerte sykkelen

Lørdag morgen etter frokost bar det avgårde til Skoghorn på sykkel. Det var ca 22 km å sykle og turen tok i underkant av en time. Da jeg kom til der stien mot Skogshorn begynte parkerte jeg sykkelen og begynte på oppstigningen.

Godt merkede stier på vei opp
Godt merkede stier på vei opp. Her fra den nedereste delen før det begynner å bli bratt.

Hadde tatt på meg mine Inov8 og tenkte at jeg skulle løpe der det var mulig. Men en stigning  på ca 800 høydemeter på 4,5 km er ganske bratt, så det ble mest gange på tur opp. Underveis ble det også en del pust i bakken og det var jo en unik mulighet til å kunne nyte utsikten.

Det ble brattere og brattere
Det ble brattere og brattere, men et sted langt over kanten er toppen.

Jo lengre opp jeg kom jo brattere ble det, men til slutt kom jeg over det punktet hvor det nesten bare var sletta opp mot toppen. Turen opp tok ca 1, 5 time.

Nådde Skogshorn på 1728 moh
Nådde Skogshorn på 1728 moh

Fra Skogshorn kunne jeg nyte utsikten over Valdres, Hallingdal, Jotuheimen og helt til Gaustatoppen og de andre fjellene i Telemark. Med andre ord, kjempeutsikt.

Det var selvfølgelig en trimkasse på toppen og jeg skrev meg inn i boka. Etter det fant jeg en fin plass i le for vinden og nøt medbragte nøtter og kjeks og beundret utsikten.

Pause med medbrakt mat
Pause med medbrakt mat

Så bar det ned igjen. Her ble det mest løping, eller kanskje småhopping fra sten til sten i det øverste partiet. Det var veldig steinete og mange små løse stener, så jeg var forsiktig så jeg ikke skulle skli og falle i bratthenget.

Vel nede ved sykkelen ble det ompakking, før jeg syklet tilbake til hytta. Det var en fantastisk fin tur og toppturer blir det garantert flere av.

Skogshorn i solnedgang
Skogshorn i solnedgang