2016 ble ikke akkurat som planlagt mht løping og det meste annet. Mannen døde i april og hunden døde i juni, og det ble også lite løping etter at jeg kjøpte meg valp.
Valpen, alaska husky tispe som heter Napa, og jeg har nå trent oss opp sammen gjennom høsten og hun har også blitt med på et par treninger sammen med Romerike Ultraløperklubb. Det er godt å ha en hund å løpe med igjen så nå er det pån igjen.
Nytt år, nye muligheter
For å gjøre det så komplett som mulig har jeg i år meldt meg på Runners World Challenge. Det består av syv ulike typer løp. Ulike distanser fra 800 meter til halvmaraton, og ulike utfordringer som vinterløp, trappeløp og råskinnet. Det blir spennende å se hvordan dette går. Samtidig gjelder også andre løp jeg har meldt meg på og har veldig lyst til å delta på. Så her er løpsplanen for 2017
Som jeg skrev tidligere dristet jeg meg til å overta startnummeret til Karianne på Bislett 50km. Dette var helt utenom alle planer jeg hadde. Men en utfordring kan man ikke si nei til
Jeg har aldri løpt så langt tidligere, men etter forrige helgs erfaring med 20km på Bislett tenkte jeg at dette kunne jo gå. Da jeg kom møtte jeg kjente fjes og ble med litt rundt for å orientere meg om hvor vi skulle starte.
Starten gikk og jeg valgte å holde følge med andre som hadde passe fart. Vi var en gruppe som hadde en fart på ca. 6 min pr km. Det synes jeg var akkurat passe, og det holdt runde etter runde. Etter hvert dukket det opp kjentfolk langs banen som hilse og heiet.
Etter et par timer hadde jeg en kort stopp på toalettet, og da mistet jeg gruppen jeg løp med. Jeg fant andre å henge meg på og det gikk egentlig veldig lett runde på runde. Dette kunne bare gå veien tenkte jeg, og så for meg å klare distansen på ca 6 timer. Kondisen
var fin, jeg hadde nok futt i kroppen til å holde ut følte jeg. Men etter ca. tre timer begynte den ene hamstringen å gjøre vondt, ikke lenge etter meldte den andre seg. Jeg fant at det var best en kort stopp hos fysioterapeutene. De sa jeg hadde fått krampe, masserte litt og at jeg burde gå litt før jeg løp igjen.
Jeg gikk ca en halv runde før jeg tok til å løpe igjen. Det gikk nesten greit, selv om begge hamstringene var vonde. Etter en stund meldte den venstre leggen seg, det ble mer og mer smertefullt og jeg tok enda en ”pit stop” hos fysioterapeutene. Litt massasje hjalp litt, men ikke nok. Jeg kreket meg noen runder til. Men det ble bare vondere og vondere.
Til slutt fant jeg det best å bryte. Det skal ikke være så vondt å løpe. Dette skal jo være gøy. Men jeg holdt fint i tre timer, men brøt etter 3,5 time.
På pulsklokka (med fotsensor tilkoblet) løp jeg 29 km. Tror den offisielle distansen var litt kortere. Uansett synes jeg det gikk veldig greit de første 25 km.
Etter å ha forsøkt seg på denne distansen lærte jeg veldig mye. Det er viktig med styrketrening, lytt til kroppen og bryt når det begynner å gjøre vondt. Ikke vent til det blir uutholdelig.
De nærmeste dagene etter Bislett 50km hadde jeg store smerter i den ene leggen. Soleus hadde fått seg en skikkelig påkjenning fortalte fysioterapeuten min. Hvile, massasje, uttøying og styrketrening må til.
Brå overgang til hardt underlag var muligens den viktigste årsaken til at soleus sviktet. Kramper i hamstring var sannsynligvis for lite trening på lengre distanser og manglende styrketrening. Så da vet jeg hva jeg har å gjøre fremover.
Jeg er så heldig å ha en datter som liker å løpe. Og nå er vi to som er på løpetur sammen. Mens jeg løper rolig og litt lengre turer så kjenner jeg veldig igjen måten min datter på 16 år løper. Raskt og kort. Det var akkurat slik jeg løp da jeg var på den alderen.
Det er veldig inspirerende når hun tar initiativet til løpeturer. Og foreslår jeg en tur er det sjeldent det ikke passer. Så da løper vi sammen og morer oss.
Etter at vi har løpt noen turer sammen fant vi ut at vi begge skulle melde oss på et løp og ha noe å løpe mot. Det som passet sånn akkurat fint frem i tid var Winter Run. Det er et løp på 10K på kvelden i Oslo. Deltakerne løper med reflekser, hodelykter, ulike former for lys langs en løype som er godt opplyst med bål og fakler.
Etter en vellykket ecoTrail 18 km i 2015 fristet det til mersmak. Jeg hadde lyst til å avansere til en lengre distanse og da blir det 30 km på meg i 2016.
Det var et eller annet som appelerte til EcoTrail. Meldte meg på ved juletider og da var jeg egentlig ikke så godt kjent med konseptet, men hadde lest litt om andre som hadde deltatt, så reklame og bet på. Utpå senvinteren/våren så jeg Lise Lysfjord Pettersen sin blogg og leste om EcoTrail Paris her og på Runners World.
Er med i et par grupper på Facebook om løping og her var det flere som skrev om EcoTrail Oslo, det virket som om det var det helt store dette året.
Så da var jeg altså påmeldt 18K. Starten skulle gå fra Fossum Idrettsplass og vi skulle løpe ned Lysakerelva ned til Lysaker, og derfra langs fjorden til Sukkerbiten ved Operaen. Jeg hadde ikke løpt så langt tidligere. Mine langturer har vært på inntil 13 km. Men dette skulle ikke være umulig tenkte jeg.
Noe av konseptet med EcoTrail er at man skal reise kollektivt til og fra, man skal ha med seg det man trenger å spise og drikke underveis, og løypa skal være på stier (så langt det lar seg gjøre) ved og i storbyen.
Ettersom jeg ikke hadde løpt et slik løp før leste jeg litt på nettet og fant ut at det var en fordel å gå til anskaffelse av en drikkesekk og ta med meg noen energibarer og kanskje en nøttepose.
Jeg var ikke så lokalkjent på Fossum at jeg visse nøyaktig hvor idrettsplassen var så jeg syklet meg en tur et par dager før for å orientere meg.
Fra startområdet på Fossum
Dagen var kommet og det bar avgårde til starten. Jeg reiste denne gangen med trikken (eller-T-banen som det heter i Oslo) til
Eiksmarka og gikk derfra sammen med flere andre deltakerne. På Fossum var det ankommet flere andre og den store aktiviteten på plassen var dokø. Stilte meg i køen for sikkerhetsskyld, men da jeg oppdaget at dette ville ta veldig lang tid tok jeg sjansen på å droppe det.
Det var litt tid til start så jeg rakk å varme litt opp, strekke litt ut før det bar avgårde. I motsetning til Sentrumsløpet holdt gruppen en akkurat passe fart. Det var noen som raste avgårde, men jeg følte jeg lå sånn midt i feltet i akkurat passe fart. Det gikk fint av gårde til vi kom på smale stier langt Lysakerelva. Det hadde regnet dagene før så det var glatt og sleipt. Flere valgte å gå og det gjorde jeg også. Det var heller ikke lett å passere andre der det var så smalt.
En liten gruppe på tur ned langs Lysakerelva
Det var flere internasjonale deltakere med på EcoTrail og praten i løpa gikk på flere språk. Opplevde også at folk var veldig oppmerksomme og hjelpsomme. En person snublet på de glatte stiene og folk var raskt på pletten for å hjelpe til og spørre om alt gikk bra. Noen av de utenlandske deltakerne tok seg også tid til å stoppe og ta bilder langs løypa. Følte at dette var et veldig hyggelig løp, vi var alle på samme tur sammen.
Jeg hadde med meg 1,5 liter vann på ryggen og to energibarer. Da vi kom til Frognerkilen hadde jeg gått tom for vann og barer. Kjente at jeg burde hatt mer drikke, men sånn var det bare. Vi hadde fortsatt et stykke igjen frem til Operaen.
Skjermdump fra Endomondo
Det egentlig ganske greit videre. Kroppen gikk på autopilot, men da vi nærmet oss Aker Brygge klarte jeg å snuble og trille rundt på asfalten. Var blitt sliten og sløv og fulgte ikke så godt med på den lille steinen som lå der. Tørst var jeg og hodet virket ikke helt som det skulle.
Til slutt så vi mål ved Operaen. Den siste kilometeren virket så uendelig lang. Da jeg kom i mål fikk hentet fram drikkekoppen fra sekken og drakk flere omganger. I målområdet var det drikke og varm suppe til alle deltakerne.Vi fikk t-skjorte og medalje.
Beina virket uforskammet friske og spreke etter turen, men følte at vannmangel underveis la litt demper på den siste strekningen inn mot mål. Dette lærer man av, så neste år blir det større drikkeblære.
Det var flere utstyrsleverndører som hadde stand der så jeg tittet litt rund. Jeg oppdaget også at NIMI tilbød gratis massasje. Det tenkte jeg kunne være kjempefint nå etter et løp. 10 minutter massasje var kjempedeilig. Etter det tok jeg toget hjem.
Som en oppsummering. Det var et fint løp, god stemning i løypa, hyggelige folk, bra konsept og jeg har allerede meldt meg på EcoTril Oslo 2016, 30 km
Jeg hadde meldt meg på Sentrumsløpet ved juletider, gjort mine forberedelser, hentet startnummer, og nå var dagen her. Jeg mener å erindre at jeg løp Sentrumsløpet en gang helt på begynnelsen av 90-tallet også. På den tiden løp jeg et og annet mosjonsløp. Og nå var det på’n igjen 🙂
Ettersom dette var mitt første løp på ca 25 år husket jeg ikke helt hvordan dette var. For at det ikke skulle bli kaos på et eller annet vis, tok jeg toget fra Asker til Nationalteateret. Da vi kom ut av Nationalteateret stasjon møtte jeg folkehavet. Masse mennesker i byen med løpeantrekk. Det var i hvertfall ingen tvil om at jeg hadde møtt opp på rett sted til rett tid.
Jeg hadde god tid bl.a. fordi jeg havnet i pulje 9. Det var ikke så lett å vite hvilken tid jeg kom til å bruke da jeg meldte meg på, så jeg hadde gjettet på 60 minutter. Tenkte det var bedre å ta forsiktig i, enn å være for ambisiøs.
Ettersom jeg hadde god tid gikk jeg for å orientere meg litt. Jeg fant hvor starten for pulje 9 skulle være, hvor vi skulle levere bagasjen og ….. hvor er toalettet. Selvfølgelig er det noe som melder seg. Jeg tok sjansen på å se etter det inne på Palleet, det hadde også mange andre gjort, men valgte å stille meg i den køen.
Etter det bar det til bagasjelevering. Her hadde det dannet seg en utrolig lang kø to kvartaler bortover. Etter å ha levert bagasjen gikk jeg til startområdet for å begynne å varme opp litt. Det var såpass tett med folk at det var ikke lett å gjøre annet enn å hoppe opp og ned på stedet. Puljene beveget seg sakte fremover ettersom en og en pulje startet. Så var det vår tur. PANG, der gikk starten.
Skjermdump fra Endomondo
Strategien var å holde det gående relativt jevnt. Jeg valgte å følge pulsklokka og valgte å ligge på ca. 170 i puls gjennom løpet. Selvfølgelig ble det litt variasjon, +/- 5. Men jeg opplevde at det fungerte veldig fint.
Pulje 9 hadde flere deltakere som tok det pent og rolig, flere som gikk i motbakkene og noen som var veldig sosiale og lagde en bred rekke av deltakere som skravlet underveis. Det første til en del kødannelse og det ble litt problemer med å komme seg forbi enkelte steder. Men etter hvert ble det litt mer spredning i feltet og det var lettere å komme forbi.
Løpet gikk over all forventning, men kjente når vi nærmet oss drikkestasjonen i Bygdøy Alle at det virkelig var på tide med litt påfyll, ellers ville det ikke gått særlig i samme tempo. Jeg valgte å drikke vann istedet for sportsdrikk. Har egentlig ingen erfaring med sportsdrikk, og tips fra andre jeg har lest på nett er at man ikke skal drikke eller spise noe under et løp som man ikke har erfaring med fra før. Faren for å bli dårlig i magen bør man unngå. En kort stopp og to glass vann gjorde susen.
Så bar det videre og vi nærmet oss mål. Opp Karl Johans gate gikk veldig bra og tenkte at det hadde vært gøy å avslutte med et raskt tempo. Det var faktisk ikke så lett. Mine Newtonsko like ikke så godt relativt ny brostein. Så jeg forsøkte å sikte på å lande på brosteinen slik at jeg ikke skulle lande i sprekkene mellom. Det var ikke så lett, så jeg måtte slakke litt på tempoet.
Uansett – jeg kom i mål og var kjempefornøyd med tiden til at dette var mitt første løp på 25 år. 56 minutter synes jeg var bra til å være meg nå.
Det blir Sentrumsløpet til neste år også. Da tenker jeg å melde meg på i en annen pulje og si at jeg kommer til å løpe på 45 minutter. Da slipper jeg kanskje kødannelse, får drahjelp av de andre som løper raskt og tiden vil sannsynligvis bli bedre 🙂
Garmin sier at jeg pr i dag burde løpe 10K på 48 minutter, da kanskje jeg kan klare 45 med litt mer trening.
Så da er målet for Sentrumsløpet 2016 satt – 45 minutter.
