Leste for en tid tilbake denne bloggposten i Runners World om å løpe fra hytte til hytte i fjellet. Dette ble jeg veldig inspirert av, og det har ligget en stund i bakhodet. Nå som jeg ikke bare har en, men to hunder, er det for ille å dra på langtur i fjellheimen uten de. Jeg må jo teste hva som fungerer og ikke, derfor skulle dette bli en slags testtur.

Med en super pakkliste fra bloggposten som utgangspunkt spurte jeg på Facebookgruppene «Norsk Ultra» og «Løpeprat» og noen hadde ytterligere tips.

Da fikk jeg flere gode tips og lenker til blogger om Fastpacking

• Løpende ferie – fra hytte til hytte med lett utstyr
• GR20 – Korsika på langs i løpesko
• Fastpacking gjennom Jotunheimen. En guide og erfaringsdeling.
• Fastpacking gjennom Nordmarka

Jeg endte opp med denne pakklisten

På kroppen:

Korte løpetights, t-skjorte, La Sportiva Helios, løpesokker med ullblanding, en caps og Garmin Forerunner 920.

I sekken:

Pakket først i Osprey Duro 15, men det ble akkurat litt liten plass så jeg byttet til Osprey Temepst 20. Sekkene ble ikke veid, men jeg antar at fullpakket sekk med 2 liter vann kunne veie omkring 7 kg.

• Sovepose
• Liggerunderlag
• Vindjakke
• T-skjorte skift
• Sokker, skift
• Undertøy, skift
• Langt ullundertøy til å sove i eller ha på om det skulle bli kaldt
• Tykk ullsokk
• Buff
• Vanter
• Lue
• Oofos sandaler til bruk på kvelden
• Førstehjelpssaker inkludert gnagsårplaster og sportstape
• Kart, kompass
• Nødlader til mobil og GPS-klokke
• Fotoapparat, Olympus Tough
• Staver
• Matpakke med 6 skiver salami
• Pose med nøtter, rosiner og sjokolade
• 2 liter drikkeblære
• Multiverktøy
• Vaskeklut

 

Hundene

Jeg har to hunder av typen alaska husky. Begge er tisper. Napa er 2 år (veier 21 kg) og Fia er 10 mnd (veier 17 kg). Begge er i utgangspunktet godt trent, men det har blitt en del late dager i varmen på Østlandet i de siste ukene.

Hundene bar maten sin i kløven. Napa hadde 1,8 kg hundemat i kløven og Fia hadde 1,3 kg i kløven.

Av utstyr hadde de nomesele på og jeg hadde med to MR-kobbel, en hanefot og magebelte. Hundene gikk for det meste med et MR-kobbel og en hanefot. Det andre kobbelet var til når jeg skulle tjore hundene i pauser eller for kvelden.

Ventende i bilen

I bilen la jeg igjen et par gode sandaler til potensielt slitne føtter, klesskift, en farris og smurte lefser. Hundene hadde hermetikkboks hundemat de liker veldig godt. Man skal jo ha noe å glede seg til når man kommer tilbake også.

Turen

Da jeg først hadde funnet ut at jeg skulle på tur, måtte jeg også finne ut hvor jeg ville dra. Etter å ha tittet på kartet etter en fin rundtur fra der jeg kunne parkere bilen endte jeg opp med Hardangerjøkulen rundt.
I skrivende stund oppdager jeg at det er et Ultraløp som går deler av den samme ruten denne helgen. Hardangerjøkulen Ultra  som er i regi av Xtremeidfjord

Planen

Planen var å finne et greit nok utgangspunkt hvor jeg kunne parkere bilen for å ta turen rundt Hardangerjøkulen. Vurderte Liseth og Dyranut som utgangspunkt også, men endte opp med Krossdalen. Rundt Hardangerjøkulen skulle da turen bli på 88 km fordelt på tre etapper.

1. Krossdalen- Kjeldebu og Kjeldebu- Rembesdalseter 33,5 km
2. Rembesdalseter – Finsehytta 20,6 km
3. Finsehytta – Kjeldebu og  Kjeldebu – Krossdalen 34 km

Planen var å sove ute med hundene, men ved en DNT-hytte slik at jeg kunne kjøpe meg litt mat og drikke der, og ev trekke inn om jeg skulle ønske det eller at det ble nødvendig pga været.

Slik det ble

Vi kjørte til Krossdalen på vestre Hardangervidda, like vest for Dyranut. Herfra var planen at vi skulle løpe til Kjeldebu (6 km), og videre til Rembesdalseter (27 km) første dagen.  Kjørte fra jobb torsdag ved lunsjtider og regnet med at jeg kunne komme meg til Rembesdalseter før midnatt.

Krossdalen – Kjeldebu

Å løpe med hund går ikke raskere enn å løpe uten, ihvertfall ikke når det er varmt og det er ulent terreng og sti. Hundene skal snuse, drikke vann og tisse underveis. Og jeg fant ut at det var livsfarlig å løpe nedoverbakke. Vi fikk for stor fart til at jeg kunne ha mulighet til å stoppe. Dette er hunder som er vant til å trekke meg på ski, sykkel og sparkesykkel. Så det å gå pent i bånd med sele på en slik tur, eller å gå bak er ikke like lett. Det vil si, vi har ikke trent på det. Det ble til at vi kunne småløpe der det var flatt eller oppover, men samtidig der det ikke var for mye stein. Hvert steg måtte nøye planlegges slik at jeg hadde mulighet til å stoppe om det skulle bli behov for det.
Strekningen på Strava

Da vi ankom Kjeldebu ved 1830 tiden ble hundene og jeg møtt av en veldig trivelig hyttevakt. Hun lurte på om jeg skulle bli over eller hva som var planen min. Jeg fortalte at planen var Rembesdalseter, og at vi kom til å småløpe og dermed ikke ville bruke 8 timer som var estimert på turen. Hun frarådet meg dette på det sterkeste. Hvis jeg la ut på tur ville hun ringe Rembesdalseter og varsle at jeg var på vei slik at hun var sikker på at jeg kom frem.

En fjellvettregel er vel å lytte til erfarne fjellfolk, så da hørte jeg på henne og bestemte meg for å heller løpe/gå helt til Finse dagen etter, 47 km. Sto jeg opp tidlig ville jeg ha mulighet til å bruke den tiden jeg trengte frem til Finse.

Hyttevakta på Kjeldebu viste meg hunderommet og anbefalte meg å ta inn der. Så da skrev vi oss inn. Hundene og jeg spiste kveldsmat og slappet av ute før vi gikk til sengs.

Kjeldebu-Rembesdalseter

Dagen etter var vi oppe ved 7-tiden, spiste frokost og la avgårde. Det første vi måtte gjøre var å gå steingang over en elv, dvs hoppe fra stein til stein for å krysse elva. Vi ble anbefalt å unngå hengebrua like ved Kjeldebu, da den kunne by på utfordringer for hundene. Å gå steingang hadde ikke hundene gjort tidligere, men de skjønte raskt at det var lurt å hoppe fra stein til stein i stedet for å vade. Utfordringen var å koordinere dette ettersom vi hang fast i hverandre alle tre. Uansett gikk det greit, selv om hundene plumpet noen ganger.

Strekningen på Strava

Så kom vi til stien og vi begynte å småløpe. Det gikk i løping, gåing, drikkestopp om hverandre. I begynnelsen var terrenget småkupert, før vi begynte å komme oss litt opp i høyden. Et sted var det en skrent vi skulle opp. Her måtte jeg krabbe opp, og så hjelpe hundene opp den bare fjellskrenten.

Vi fortsatte videre, solen skinte og det var varmt, omkring 25 grader tror jeg. Vi møtte stadig på fugler som varslet at vi kom. Sauebjeller hørte vi langt i det fjerne. Vi passerte tørrlagte myrer, og bekker og småvann. Men det var også bekker, småelver og vann som ikke var tørre. Regnet med at disse ble fylt av smeltevann fra Hardangerjøkulen. Terrenget varierte fra myr, sti med steiner i, og bart fjell. Vi måtte passere flere elver og bekker, og det var enkelte steder snøen fortsatt lå.

Det var småkuppert hele tiden og det gikk opp og ned, få steder jeg kunne løpe på flata eller i oppoverbakke. Det ble derfor lite løping.

Etter noen få km oppdaget Fia for første gang Lemmen . Det var så interessant at hun stadig var på jakt etter de. Ikke lett å løpe med en hund som plutselig skyter ut til siden og gjør et musehopp for å fange et lemmen. Hun fikk to Lemmen på samvittigheten.

Varmen gjorde at hundene søkte i alle bekker og vann vi passerte. De vadet uti, drakk og ble stående for å avkjøle seg. Vannet var ganske varmt, men kjølte allikevel godt. Samtidig mistenkte jeg at vannet lindret såre poter.

Er man på tur, må man nyte utsikten. Noen stopp for å se oss om gjorde vi også. Etter nesten tre timer på beina møtte vi på de første menneskene i fjellet. Det var to brødre fra Tyskland på 25 år. De skulle gå samme runden som oss, bare motsatt vei. De hadde med store sekker og telt slik at de kunne dele opp turen i flere etapper. Film og fotoutstyr hadde de med seg, og de tok seg god tid.

Hengebrua

Vi ruslet deretter videre til vi kom til en hengebru. Her var det stige rett opp ca. 1,5 meter. Så en bru som hang i to vaiere. Og så en stige på den andre siden som var omkring 2,5 meter høy. Hengebroa gikk over et juv med en buldrende foss i. Fra hengebrua og ned var det ganske mange meter, det føltes i hvert fall sånn.

Jeg undret meg over hvordan jeg skulle få med hundene over her. Først bandt jeg hundene og gikk over alene. Jeg la fra meg sekken på den andre siden og gikk tilbake for å hente en og en hund. Forsøkte med Fia først for hun er den modigste av hundene. Hun skjønte vi skulle over og var positiv til å bli løftet opp.

Da jeg forsøkte å sette henne oppå hengebrua slik at jeg kunne klatre opp selv strittet hun imot. Hun ville ikke stå oppå der. Det var ikke rekkverk eller noen vegger på hengebrua bortsett fra vaieren som brua hang i. Hun hadde en ustø hengebro å stå på og kunne se rett ned i fossen uten noe ved siden av deg. Jeg tok henne ned. Tenkte litt for å finne ut om det var noen annen måte å gjøre dette på og forsøkte igjen. Fia satt alle fire føttene i kanten på brua og strittet imot. Dette ville hun ikke bli med på. Når Fia ikke ville dette var det ikke noe poeng i forsøke med Napa. Hun er skikkelig pinglete.

Det var ikke annet å gjøre enn å velge å gå tilbake. Dette var skikkelig dumt med den brua. Men det skulle visst være flere slike hengebruer på turen fikk jeg høre. Hvem kunne ane at de var så skumle å passere?

Da tok vi heller lunsj og en lur.

Hundene fikk maten sin og jeg spiste mine to siste skiver. Jeg hentet vann til hundene fra elven og vi la oss ned i lyngen i solen og tok oss en skikkelig lur.
Før vi dro videre sjekket jeg hundene om alt sto bra til. De hadde begynt å bli sårbeinte. Det var skikkelig hardt underlag ettersom det var så tørt ute. Jeg smurte labbene med potesalve.
Etter en god stund i lyngen tok vi beina fatt igjen og ruslet sakte tilbake til Kjeldebu. Det ble ikke noe løping på oss da dessverre.

Tilbake på Kjeldebu

Vel tilbake til Kjeldebu ble vi igjen tatt godt i mot av hyttevakta. Hundene ble tjoret bak hytta i skyggen hvor de fikk mat og drikke. Da oppdaget jeg at Fia hadde fått et digert gnagsår etter selen i den ene armhulen. Ikke bra. Stelte såret med en desinfiserende serviett fra førstehjelpspakken. Labbene til hundene var ikke gode, og Fia blødde på to tredeputer. Istedet for å gå de siste 6 km til bilen samme dag valgte jeg av hensyn til hundene å bli over til dagen etter.

Jeg skrev meg inn i hytta igjen og kjøpte middag. Det var flere andre på hytta og det ble virkelig så sosialt sammen med de andre rundt middagsbordet.

Retur til Krossdalen

Strekningen på Strava

Morgenen etter dro vi avgårde til bilen igjen i Krossdalen. Det var tåke, 7 grader og egentlig akkurat passe temperatur å gå i. Da hundene kom hjem var de slitne. De har sovet og sovet.

Vi forsøker oss på ny tur, på nytt sted uten skummel hengebru.