Turen over Grønland

Etter 1,5 års forberedelser med trening, testing og innkjøp av utstyr, var endelig dagen kommet. Jeg var pakket og klar for 600 km på ski med pulk.

Vi 9 (inkludert 2 guider) som sammen skulle sammen gå over Grønland skulle reise først til Kastrup og deretter til Kangerlussuaq. Herfra ble vi kjørt i buss til hostellet vi skulle bo på en natt til alt var pakket og klart.

Vi bruke resten av dagen på å pakke dagsrasjoner med mat. Det tok sin tid når vi først skulle fordele rett antall tørrmat i 9 pulker. Deretter skulle de åpnes og pakkes over i småposer for å ha mindre søppel på tur. Vi tilsatte også smør i posene fra og med dag 10. Vi skulle ha i oss omkring 5000 kcal per dag.

Dagen etter skulle vi bli hentet av buss og kjørt til brekanten. Men før dette måtte vi pakke ferdig pulkene. Vi skulle ha to pulker hver som tilsammen veide 70-80 kg.

Så bar det avsted i buss mot brekanten og vi skulle begynne å gå opp brefallet. Vi startet på 660 moh

Brefallet var noe vi alle hadde hørt om, og flere av oss så på dette som en tøff start som skulle vare noen dager.

Det startet heldigvis lett.

Men brefallet ble etterhvert litt tøffere. Spesielt med 70 – 80 kg på slep. Vi gikk med brodder og staver gjennom brefallet.

Noen steder var det såpass bratt at vi måtte gå opp med en og en pulk, og vi var tidvis to og to som dro opp en og en pulk.

Det var ikke alltid like lett å navigere gjennom brefallet. Guidene våre gikk stadig opp på noen høyder for å se om de kunne finne en farbar vei gjennom.

Vi hadde gått i noen timer og snittfarten var i underkant av 2 km/t. Plutselig var det kveld og camp 1.

Vi var veldig heldig med været. Rene påskestemningen.

Brefallet var veldig forskjellig. Først litt småkupert, så ble høyder og daler høyere og brattere og så flatet det sakte men sikkert ut. Det gikk så gradvis at det egentlig var vanskelig å si at: «Her slutter brefallet».

Vi gikk stadig i oppoverbakker, og vi gikk i en bue om et område med en del sprekker. Vi passerte også et stort smeltehull hvor smeltevann fra et større område vanligvis renner ned i og forsvinner ned i dypet. Smeltingen hadde ikke begynt for sesongen så den var nå inaktiv.

Vel over brefallet kunne vi endelig ta på oss ski. Det går tross alt fortere på ski.

Dagsetappene ble nå på omkring 25 km. Vi gikk i 50 min og hadde 10 min pause. I begynnelsen 3 økter før lunsj og 4 etter lunsj. Så økte vi til 4 økter før lunsj og 5 økter etter lunsj. Og så økte vi øktene til å gå i 55 min og 10 min pause. Vi var på beina mer eller mindre i 10-11 timer per dag, og dagsetappene ble på godt over 30 km.

I begynnelsen var underlaget preget av humper som det var vanskelig å få skikkelig feste på. Fikk stadig en følelse av at pulken stoppet som om noen tråkket på den. Men etter å ha fordelt lasten annerledes i pulken, satt den tyngste pulken først, byttet feller, justert selen, smurt skiene med blå ekstra foran og bak fellene……. da gikk det mye bedre.

Senere kom det utfordring med kladdeføre og fellene samlet på snø. Heldigvis hadde et klokt hode med fellevoks, og reddet oss andre.

Vi fikk noen dager med vind, motvind. For å lette på jobben med å gå først byttet vi på slik at vi gikk en økt hver først og navigerte. Ikke alltid like lett når det var lite å feste blikket på og sikte på der framme.

Vi var 4 teltlag, tre med to i hvert telt og et med tre i teltet. Jeg var i teltet med tre personer i. Vi tre jentene fant raskt rutinen og ble mer og mer effektiv for hver camp.

Vi satt vanligvis camp rundt kl 20 og da måtte vi sette opp telt, smelte snø, få i oss mat og drikke før vi krøp i soveposen. Etterhvert rullerte vi på hvem som satt oppe og fyrte slik at vi fikk smeltet vann å ha på termoser så vi hadde varmt vann til frokost. Vi var oppe ca kl 0630 og måtte få kokt vann/smeltet snø så vi også hadde til lunsj. Vi måtte hver morgen ha smeltet snø til 10 liter vann. Det tar tid. Så var det å komme seg i klærne, pakke telt og komme avgårde til oppsatt tid.

Her er soveavdelingen med tre beddinger. Tar vi opp glidelåsen så ligger soveposen klar.

Her er kjøkkenet

Sånn gikk no dagan

  • Sove
  • Spise
  • Spise
  • Spise
  • Sove

Vind og vær

Det blåste for det meste og vi brukte briller og noe for å beskytte fjeset. Oppsett av telt skjedde ved at vi forankret teltet i pulken før vi begynte å sette det opp. En dag klarte vinden å knekke to teltstenger.

Alt måtte festes fast til noe så det ikke blåste avgårde. For om noe forsvant med vinden var det ikke sjans å få tak i det igjen.

Vi var ikke de eneste som var på tur. I brefallet så vi spor etter at noen hadde hatt camp og vi kunne se de hadde lik pulk som oss. Plutselig dukket det opp to engelskmenn.

Senere oppe på breen så vi kryssende spor to ganger.

DYE

Etter ca 230 km kom vi til DYE II. En gammel radarstasjonen fra den kalde krigen. Her gikk vi inn for å se. Det så ut som om noen hadde sluppet det de hadde i hendene og løpt. Stedet bar også preg av at mange hadde besøkt stedet.

Føttene mine

Jeg er en generell varm person som lett svetter når jeg er i bevegelse. Da vi gikk med skisko som er egnet til mange kuldegrader, og vi var i godt arbeidstempo i temperaturer rundt null grader hele tiden, da ble det fuktig nede i skoen.

Hver kveld gikk til å ta opp føttene av dampende skisko. Dampsperren i skoen var en vits. Den var gjennomvåt på begge sider. Sokkene mine var våte og føttene var skrukkete av fuktighet. Lineren hadde i løpet av den første uken akkumulert fuktighet og det skapte etterhvert problemer.

Sportstape og tensoplast som jeg hadde hatt på forebyggende gikk i oppløsning pga fuktighet. Jeg hadde på talkum hver kveld og luftet føttene så mye som mulig.

Etter en uke dukket den første vannblemmen opp. Jeg fikk ut væsken og satt på compeed på morgenen. Da jeg samme kveld skulle ta av sokken hadde compeeden gått i oppløsning og satt delvis fast i sokken og delvis i et åpent gnagsår. Det fikk lufte seg i løpet av natten og tørke. På morgenen satt jeg på gasbind med tensoplast. Samme dag dukket det opp vannblemme på den andre foten. Den ble også behandlet etter alle kunstens regler med det vi hadde til rådighet.

Det begynte å gjøre vondt å gå. Spesielt de første 5 minuttene etter pause. Jeg tok kortere steg for å unngå å sparke fra for mye med tåballen.

Da jeg i et litt ivrig øyeblikk skulle ta igjen gruppen, etter et lite stopp med vottbytte, sprakk huden under høyre fot og huden krøllet seg framover mot tærne.

Jeg måtte bare stoppe og bandasjere og tape. Samme kveld og dagen etter hadde jeg en samtale med guiden om tilstanden. Jeg innså at dette ikke ville holde helt til mål og jeg besluttet å kaste inn håndkleet.

Det ble bestilt helikopter og jeg ble kjørt tilbake til Kangerlussuaq og rett inn på sykestua for en sjekk. Fikk renset opp og ny bandasje, og beskjed om å gå til legen når jeg kom hjem.

Erfaringen med valg av fottøy var at lineren jeg hadde valgt akkumulerte fuktighet, og fuktigheten skapte etterhvert en veldig skjør hud.

Hadde jeg valgt ullkartanker ville jeg sannsynligvis unngått dette problemet, og jeg kunne fullført turen over Grønland til østkysten.

Generelle betraktninger

Dette er en super tur, men som kan by på værutfordringer. Jeg opplevde ikke de kaldeste dagene, den sterkeste vinden eller det værste føret. Så min erfaring er nesten som en påskeskitur å regne.

Brefallet gikk utrolig greit og bø på variasjoner du ikke får oppe på isen.

Hadde jeg visst det jeg vet i dag ville jeg snakket med flere folk om utstyrsvalg og testet ut mer og bedre enn jeg hadde gjort.

Jeg følte at formen var god og at treningsgrunnlaget var greit nok. Men jeg kunne kanskje ha vært på noen flere turer med ski, pulk og telt for å trene på akkurat det en lang skitur med pulk er. Da får du inn rutinen med telt, brenner og virkelig kjent på 70 kg pulk utenom skiløype. Det blir ikke det samme å dra rundt på dekk.