Å løpe med hund

Etter inspirasjon fra Anita Øy skriver jeg noen linjer om hund og løping jeg også 😉

Jeg har levd med hund nesten hele livet. Det vil si, vi fikk hund hjemme da jeg var 7 år. Da den hunden døde som 14 åring, gikk det 4 år før jeg skaffet meg min første egne hund. Etter det har jeg att hund i huset hele tiden.

Hunden har for meg primært vært som turkamerat, selskap og hundesport. Hunden har også gjort at jeg fattet interesse for hundeatferd og utdannet meg den retningen og jobbet med hund i flere år på heltid gjennom eget firma, som ble deltidsfirma i 2012.

20150926-DSC_6026En lengre periode på 90-tallet slet jeg et par tursko i året. Hunden, og etterhvert hundene, og jeg var på tur, trening, sauesanking eller samlinger hver eneste dag. Var vi på fottur bar hunden(e) kløv, gikk vi på ski snørekjørte jeg eller hunden(e) trakk pulk med meg på slep. En periode brukte jeg tre hunder foran sparken da jeg skulle til jobb. Å gå tur uten hund ga ikke mening i det hele tatt. Hundene gjorde turen komplett.

Som jeg har skrevet om før så har jeg hatt noen perioder tidligere hvor jeg har løpt for å komme meg i bedre form, og hunden(e) har selvfølgelig vært med. Da jeg løp på strekninger hvor jeg hadde relativt god oversikt over omgivelsene og det ikke var så mye folk der, så hadde jeg hundene løs. De ble med og fikk samtidig anledning til å stoppe og snuse underveis. På den tiden var ikke løpeturene så lange som nå. Men de elsket å være med.

Om hundene måtte være i bånd hadde jeg på de sele og jeg hadde magebelte. Da kunne jeg ha armene fri. Hundene merket lett at de var i bånd og skiftet lett fokus til «å være på jobb». De løp målrettet rett frem, og overså folk, lukter og andre på veien. Det var kjekt å ha de i bånd foran meg, men når jeg var i terrenget hadde de en tendens til å gå der jeg skulle se for å kunne sette foten riktig. Da fant jeg det best å ha de bak slik at jeg hadde bedre oversikt.

IMG_3750Nå har jeg bare en hund, Ops. Hun er en Border Collie på snart 15 år. Døv, smådement og forkalkninger i ryggen gjør at hun dessverre ikke får bli med på løpeturer lengre. Turene blir tomme uten hund som selskap, jeg er helt alene på tur. Før hadde jeg jo alltid med meg hund. Hun hang med på turene inntil høsten 2014, men da turene mine ble lengre og lengre begynte hun å henge etter på turene. Gleden for å bli med ut var alltid der. Tur var morsomt uansett. Men jeg syntes det var kjedelig å se at hun slet etter å ha løpt 6, 7 eller kanskje 10 km sammen med meg.

Det har blitt mer akseptert å ha med hund på løpeturer og det arrangeres også løp med hund. VOM Dogrun arrangeres for første gang i Norge i 2015, dette er et mosjonsløp. I tillegg til dette har Norges Hundekjørerforbund i flere år arrangert snøreløping som en gren innen barmark.

Det blir hund på meg igjen etter Ops også. Da blir det også en hunderase som egner seg til turer med sykkel, ski, fjellstøvler og løpesko.